Det som ikke sies
En presentasjon i øvre prissjikt er like mye et redaksjonelt valg om hva som utelates. Å si for mye er en form for usikkerhet.
En annonse i øvre prissjikt er ikke en sjekkliste.
De beste presentasjonene har noe til felles: de er kortere enn forventet. En bolig beskrives med tre setninger, ikke tolv. Det mangler selvsagt ikke på informasjon – tekniske data, plantegning, tilstandsrapport er der. Men den redaksjonelle teksten er strammet til det som faktisk bærer vekt.
Det er et valg. Og det valget er i seg selv et signal.
For mye sagt er et spørsmål stilt
En kjøper i øvre prissjikt tolker overdreven beskrivelse som usikkerhet. Dersom tre avsnitt brukes på å forklare utsikten, begynner de å lure – er det fordi utsikten ikke taler for seg selv? En selvsikker presentasjon nevner utsikten én gang og lar den stå der.
Det gjelder tilsvarende for bilder. Femti fotografier av de samme rommene er ikke grundig – det er et tegn på at ingen har redigert. Tjue velvalgte bilder, med rom for luft og tempo, kommuniserer noe om hvem som har laget presentasjonen.
Redigeringen er tilliten
Hvert ord og bilde som er utelatt er en tillit til at kjøperen ser hva som er der – uten å bli fortalt det.
De kjøperne du vil ha i øvre prissjikt er vant til å lese mellom linjene. De er ikke avhengige av at alt blir forklart. En presentasjon som behandler dem som lesere, ikke mottakere av informasjon, treffer dem på et annet nivå.
Det som ikke sies er en del av presentasjonen.
– Martin